Det nye bygget føyer seg til eksisterende universitetsanlegg med ny hovedinngang orientert mot en lysgård mellom de to eksisterende fløyene. Bygget er tilpasset det bratte terrenget, og er forbundet med de respektive etasjer i eksisterende bygg på alle plan.

Nybygget er delt i en undervisningsfløy og en laboratoriefløy, på samme måte som eksisterende bygg. I undervisningsfløyen ligger grupperom, seminarrom, lesesal og mikroskopisaler. Laboratoriefløyen inneholder, i tillegg til fakultetsadministrasjon og kontorer for studenter og forskere, forskjellige typer forskningslaboratorier, inkludert Rettsgenetisk senter med trykksatte spesialrom. Videre er det etablert Biobank i samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø. Tilknyttet vestibylearealene ligger auditorier, pause-/kollokviearealer, garderober, kaffebar og et servicetorg ved overgangen til eksisterende lysgård. Det har vært et viktig premiss at det nye bygget og det eksisterende bygget skal fungere som ett samlet anlegg ved ferdigstillelse.

Nybygget danner et fondmotiv i Universitetsvegen, med ny hovedinngang fra nordsiden av Campus. Det er etablert et generøst adkomsttorg, og et stort utsmykkingsprosjekt av kunstnerne Beret Aksnes og Vegar Moen preger den nye inngangsfasaden.

Det er lagt vekt på å etablere skjermede uteplasser, fortrinnsvis mot sørvest. «Studenthagen» på plan 7 er skjermet mot vind, samtidig som den har gode solforhold. Det er etablert en terrasse på plan 8 utenfor ny kafe, og en ny gangsti mellom studenthagen og Universitetsvegen.

I likhet med eksisterende bygg har fasaden på det nye bygget tegl som hovedmateriale. Tegl er et fremtredende materiale ved Universitetet i Tromsø, og valget av teglstein knytter seg til ønsket om tilhørighet til den eksisterende bygningsmassens røde fargepalett. Det nye og det eksisterende bygget skal fungere sammen som ett bygg, de skal ha material- og uttrykksmessig slektskap, men de skal også ha hver sin tydelige identitet. De tilliggende lavere volumene, mot gaten og mot studenthagen, har kledning i tre og bidrar til nedskalering av det samlede bygningsvolumet.

Standard-vindu i teglveggen er lagt i dype nisjer, og forsterker det tunge murale uttrykket. I trefasaden er vinduer trukket langt ut i fasadelivet, for å gi fasadene et lettest mulig uttrykk. Videre er teglfasadenes stramme og repetitive vindusplassering en kontrast til den friere vindusplasseringen i trefasadene. Volumenes røde og sorte fargesetting er understreket ved gjennomgående bruk av farger, som rød tegl, røde fuger, røde sålbenker og røde beslag og tilsvarende for de sorte trefasadene. Grepet samler volumene til enkle, klare former.

For å forsterke det nye byggets egen identitet, er materialbruken i interiøret avstemt med materialbruken i eksteriøret. Også i interiøret er det utstrakt bruk av naturmaterialer, der fargene i stor grad gis av materialenes egenfarge, med innslag av sterkere farger som har en orienterende funksjon i bygget. Det har vært et mål å bruke materialer som er enkle og solide, men bearbeidede og forfinede.

Fremtredende materialer er bjørk kryssfinèr og gjennomfargede mdf-plater, vestibylegulvet er slipt betong med tilslag av stein fra lokalt steinbrudd. Betongoverflater står eksponerte, og er et viktig innslag i fargepaletten. Betongflatene er røffe, og sammen med de presise tilliggende overflatene har de en viktig rolle i forhold til å gi bygget materialitet.

Bygget som undervisningsinstitusjon er presist, saklig og ordentlig. Men det har samtidig en røffhet, som setter rammer rundt studentenes hverdag. Det er søkt å sette sammen det presise og det «røffe» i et godt samspill.